GOD NATT

En dag, når solen gikk ned og månen tent ute, ble hunden Lika forberedt seg til sovn. Hun vasket seg i ansiktet, børstet tennene sine, ta på seg pysjen og lagt seg i sengs.

Men hun fikk ikke sove. Først prøvd Lika å telle sauer.
- En, to, tre, fire, fem ...
Men det har ikke hjelpet, og deretter hun hadde ikke lært å telle etter fem ennå.

Så begynte hun å tenke på solterrassen, hvor hun skal leke i morgen etter frokost. Men hun gleder seg så mue at halen begynte å logre, og det ikke bidra til å sovne heller. Hun gjespet høyt, snudd seg på andre side, stakk labben under puten og plutselig skjønte hva den mangler. Hun har glemt bamsen sin ute.

- Åh, hvordan går det med bamsen ute? Det må være veldig trist å lige ute alene. Og dessuten det er så kaldt ute om natten. Jeg må finne han, - said Lika og hoppet ut av sengen.

Hun tokk lommelykt ut av skapet, la opp teppet på skuldre og løp til inngangsdøren.

 - Uff ... Hvor mørkt ute, og ingenting å bli sett. Det er bra et jeg har tatt lommelykt med", - tenkte Lika.
Hun skrut på lommelykten. En lysstråle spredt mørket.

- Hvor han kan være bli?
Hun lyste med lommelykt under en busk, hvor hun lekte i kvelden. Der var ingen bamsen der.
- Kanskje han i sandkassen?
Hun gikk på stigen ned. Det var ingen bamsen isandkassen heller.
- Kanskje i lysthuset?

Plutselig så hun bamsen. Han lå på en benk ved siden av mammas teppe. Hun klemte han fast og smilte.

Verken hun eller den lille bamsen var ikke redd lenger. Nå var de sammen - hun og bamsen. Og når du er sammen med en venn - så man ikke redd  noe.

De komm tilbake i huset. Lika la bamsen med seg under teppe, klemte ham, så hun lukket øynene sine, og sovnet med en gang.

God natt, Lika.